Norge har 4 og en halv million innbyggere, og nesten alle snakker norsk. Noen tusen har samisk morsmål og har lært seg mer eller mindre norsk på skolen og ute blant norsktalende. Samisk er likestilt med norsk som offisielt språk i noen kommuner i Nord-Norge.
Det fins også en liten nasjonal minoritet som har en finsk dialekt (kvensk) som morsmål. Dette er nylig blitt definert som et eget språk.
Det norske språket er ikke i bruk i andre land enn Norge, selvfølgelig bortsett fra nylig utflyttete nordmenn. Det fins altså ingen nasjonale minoriteter av nordmenn i andre land etter det jeg kjenner til.
Dialektene har forholdsvis høy status i Norge, mange bruker sin egen dialekt i offisielle sammenhenger, og en kan også møte dialekter i skrift. Dialektforskjellene er merkbare, men nordmenn har sjelden store vanskeligheter med å forstå folk fra andre deler av landet. Dialektforskjellene er mindre enn de var tidligere, på grunn av flytting og moderne massemedia.
Norsk likner så mye på dansk og svensk at språkene kan regnes som innbyrdes forståelige. Norsk likner også mye på nederlandsk og tysk. Forskjellen mellom norsk og engelsk er litt større enn mellom norsk og tysk. Samisk og finsk antas ikke å være i slekt med norsk.
Norsk er nokså vanskelig å skrive, fordi uttale og rettskriving ofte ikke stemmer overens. Likevel er antakelig forskjellene mindre enn de er i engelsk.
Det fins to alternative måter å skrive norsk på, de kalles bokmål og nynorsk. Bokmål er den klart mest utbredte, og den dominerer fullstendig i Oslo og de fleste større byene. Noen velger den andre varianten fordi de føler at den stemmer bedre med deres dialekt.
Ord: De fleste norske ord kan kjennes igjen på engelsk. Når dette ikke er tilfelle, kan det komme av at ordet har dødd ut i et av språkene, eller at engelsk har lånt et ord fra fransk, eller at norsk har lånt et ord fra tysk. Det forekommer ofte at det samme ordet fins både på engelsk og norsk, men med forskjellig betydning.
Den engelske presensformen som lages med verbendinga -ing (I am sitting) fins ikke på norsk. Norsk har derfor bare en presensform, mot to på engelsk.
Ja/nei-spørsmål blir ikke laget med noe hjelpeverb som tilsvarer engelsk to do. Derimot brukes den samme regelen som i tysk. Hvis en setning har et verb i presens eller preteritum først, er den et ja/nei-spørsmål.
Det brukes heller ikke noe hjelpeverb tilsvarende engelsk to do i nektende setninger. En nektende setning lages ved å sette "ikke" bak det første verbet som står i presens eller preteritum.
Engelsk språk er mye brukt i Norge, spesielt på universitet og høgskoler og i underholdningsindustrien. Mange unge foretrekker å bruke engelsk som arbeidsspråk på datamaskinen. Barna lærer engelsk fra tidlig i barneskolen, og de fleste blir kjent med engelsk fra mange forskjellige kilder. Men siden denne situasjonen er nokså ny, er det ikke alle eldre folk som forstår engelsk.
Noen oppfatter faktisk påvirkningen fra engelsk språk i Norge som et problem. Men ettersom Norge er et lite land med en svak vitenskapelig og industriell kultur, bortsett fra oljeindustrien, er engelskkunnskaper viktigere enn norskkunnskaper for nasjonens overlevelse i framtida. Det er ihvertfall denne webmasterens oppfatning.
There are 4 and a half million inhabitants of Norway, almost all speak Norwegian. Some thousand speak Sami as their mother's tongue. In some municipalities in Northern Norway, both Sami and Norwegian are official languages. The Sami people learn Norwegian at school and by communicating with speakers of Norwegian.
A small national minority of mostly elder people has a Finnish dialect (kvensk, kven) as their mother's tongue. Their language is recently redifined as a separate language.
The Norwegian language is not in common use in other countries than Norway, with the obvious exception of recently emigrated Norwegians. This means that it does not exist any Norwegian national minority in other countries, to this webmaster's knowledge.
The dialects have rather high status in Norway. Many people will use their dialect at official meetings and also in the radio or at the TV. Dialects can also be met in writing. Dialectal differences are considerable, but Norwegians will normally have no difficulties to understand each other. Dialectal differences are diminishing, caused by geographical mobility and influence from modern mass media.
The Norwegian, Swedish and Danish languages are so much similar that they are largly mutually intelligible. The German and Dutch languages are also closely related to Norwegian, people speaking those languages will understand Norwegian after some months' effort. The difference between Norwegian and English is somewhat larger. Sami and Finnish is not thought to be historically related to Norwegian. Most words are entirely different, and fundamental grammatical categories in those languages lack in Norwegian.
Learning Norwegian ortography is rather difficult, because one sound may be written in different ways in different words. For historical reasons there are considerable differences between speech and writing. However, those differences are probably smaller than in English.
There are officially two ways of writing Norwegian, called Bokmaal and Nynorsk. The Bokmaal is clearly dominating, especially in Oslo and other larger cities. However, some prefer the other variety, feeling that the Nynorsk makes it easier to find words closer to the dialects of the group they wish to belong to.
Most Norwegian words are recognizable in English. When this is not the case, the reason could be that the word is extinct in one of the languages, or that English has borrowed a French word, or that Norwegian has borrowed a German word. It often happens that the same word exists in both languages, but with different meanings.
The English present tense form made by the verb suffix -ing (I am sitting), does not exist in Norwegian. In this language there is only one present tense form, in contrast to many other languages that have two or more forms.
Questions that can be answered with yes or no, exist in Norwegian. The rule is the same as in German: If the sentence starts with a verb in the present or past tense, it is a question. There is no auxiliary verb corresponding to the English to do.
Negative sentences are made by putting ikke behind the first verb in the present or perfect tense. The same rule are used in German. There is no auxiliary verb corresponding to the English to do.
The English language is used a lot in Norway, especially at universities and in the entertainment industry. Many young people prefer English to Norwegian as their work language at the computer. The children begin learning English at the age of seven, and they also get familiar with English as consumers of the products from the children entertainment industry. But as this is a rather new situation in Norway, there are still many older people that do not understand much English.
Some do even consider the influence of English language as a problem. But since Norway is a small country with a weak scientific and industrial secto (except the oil industry), the understanding of English is more vital to the survival of the nation than are the knowledge of Norwegian. At least, so is the opinion of this webmaster.